Mat er viktig, og spesielt i julen ønsker vi å spise noe ekstra godt siden slaktetiden er over, enga er slått og det ikke blir noe mere arbeid på gården før til våren. Og siden mennesket som kjent ikke lever av brød alene, men gjerne vil ha noe oppå skiva også, blir grisen viktig for mange av oss.
Forutsatt at den får godt stell og kjærlig pleie er grisen, i tillegg til å være en sjarmerende og intelligent skapning, også utrolig velsmakende. Den gir oss medisterkaker, pølser, bacon, leverpostei, spekeskinke, blodpannekaker, ribbe, syltelabber, svinelærsstøvler, gelatin og ikke minst sylte.
Sylte lages som regel av grisens hode, og godt er det. Har man først tatt livet av denne trivelige krabaten mener jeg vi skylder den å nyttiggjøre oss hele dyret og ikke bare hive de delene vi ikke vil ha.
Men fortvil ikke du kan lage sylte likevel, selv om du skulle være av den fintfølende sorten som ikke liker å skjære i griseansikter, og heller ikke synes maten smaker like godt hvis du har sett inn i dens døde øyne.
Man trenger en buklist, legger den med svorsiden ned, krydrer med salt, pepper og nellik og bretter den sammen. Surres godt med husholdningshyssing så den holder formen, og kokes i lettsaltet vann i en og en halv time. Tas opp, stikk nellikspiker pent og jevnt rundt hele sylta og sett den i press natten over. Har du ikke syltepresse fungerer et ettbindsleksikon utmerket.
Og mens du venter på at sylta skal bli ferdig kan du jo ta en liten sang;
Grisen min jeg takker deg
deilig mat du gir til meg
Hver en dag jeg til mitt brød
spiser skinka di så rød
Ikke ta det sure skrell
spis no godt og gjør no’n sprell
Det gjør kjøttet ditt så mørt
når ditt løp til slutt er kjørt
(Mel. Kua mi)