Det er 3 uker igjen til jul, og i år har mor virkelig lagt seg i selen. Huset er nyskurt fra gulv til tak, sølvtøyet er pusset, vinduene skinner om kapp med messinglysestakene og gardinene er nyvasket. Alle skap er endevendt, vasket og ryddet. Kort sagt, hele huset ser ut som en reklame for samtlige av Lilleborgs produkter.
Nå er det kakene som står for tur, sandkaker ! Mor blir blank i øynene og får vann i munnen når hun tenker på sin barndoms sandkaker, det finnes ikke bedre, og ingen jul uten !
Alt er klart, de søte små er hjemme i dag og har fått hvert sitt lille forkle på, de er jo kjøkkenassistenter må vite !
Deigen har stått kaldt natten over og vi pensler former og trykker deigen tynt i formene. Vi har bare 40 former og siden mor har laget deig til 80 må vi bruke de samme om igjen etter at de er nedkjølt etter første økt. Men det gjør ingen verdens ting, vi har dagen for oss og god tid.
Første brett sandkaker, 40 stk. gyldenbrune og velduftende kommer ut av ovnen. De vendes forskriftsmessig oppned på et brett, og mor tar seg en velfortjent kopp kaffe mens de kjølner. De søte små får lov til å begyne å dunke lett på formene så sandkakene slipper taket.
Det er ikke så lett, uerfarne som de er på kjøkkenet. Sandkakene vil ikke ut, d.v.s. ut vil de, men ikke som sandkaker, bare som smuler. Mor smiler overbærende og overtar, mens de søte små sitter på benken og følger storøyd med. Mor dunker lett, men sandkakene slipper ikke formen, hun dunker lett en gang til og da slipper den, men kommer ut som smuler. Mor fortsetter arbeidet, men smilet er blitt borte.
Etter 30 forsøk uten en eneste hel kake og med sammenbitte tenner dunker hun ikke så lett på hver form lenger. De søte små har trukket seg litt tilbake og når den førtiende formen er tom og benken og deler av gulvet er fylt av smuler, skjønner de søte små at mor ikke er glad.
"Skal vi smøre formene for deg på nytt ?" spør de, ivrige og tjenestevillige for å gjøre mor glad igjen.
Nei sier hun med et underlig blikk, og før man vet ordet av det kyler hun resten av sandkakedeigen i de nyskurte flisene over kjøkkenbenken. Uheldigvis sveiper hun borti både kaffekopp og bollen med smeltet smør som havner på gulvet sammen med en fin liten haug med smuler. Skapdører og gulv er ikke så pene lenger, etter en sprøyt med kaffe og smeltet smør.
De søte små skjønner at dette ikke er tiden for småprat og holder god avstand, og klokelig munn, mens mor skraper deigen ned fra veggen, plukker glasskår fra gulvet og vasker bort fett, kaffe og smuler.
Akkurat i det hun har fjernet alle synlige spor etter sandkakeprosjektet og smuler og deig er vel plassert i søpla kommer far hjem. "Her lukter det nydelig, kan jeg få smake en kake" roper han muntert.
Mor blir svart i blikket og stryker på dør med søppelposen i hånden mens hun lirer av seg en tirade. Vi får ikke med oss hva hun sier, men skjelner et "jækla" og et "forbaska" i det hun farer forbi og ut. Også vår mor, som aldri banner !
Det ble jul det året også, men ordet "sandkake" er aldri senere blitt uttalt i vår familie. Det er først i voksen alder jeg har tatt ordet i min munn, men selve kaken har jeg aldri hatt lyst til å smake.