Hvert år oppstår følgende diskusjon: Hva skal vi ha til juleribba i år? Sossisser eller medisterpølse. Og hvert år går jeg av med seieren. Det blir sossisser. Selvfølgelig. Eller som man pleier å si: Det er bedre med en liten kjapp en – enn en stor slapp en!

Jeg har til dags dato aldri vandret gatelangs spisende på en pølse med lompe. For pølser gir meg assosiasjoner til noe ganske annet. Og bare tanken på det får meg til å rødme som en nyutsprunget rose.

Derfor må det bli sossisser. I år som i fjor som alle år. Sossisser er uskyldsren mat. Som små engletisser ligger de på ribbefatet og vitner om uskyld og glede. En stor slapp medisterpølse ligger på fatet og nærmest peser av kåthet. Den vil ha sex. Alltid sex. Enten det er julekveld frikveld eller lørdagskveld. Medisterpølsa tenker sjelden på annet enn sin øyeblikkelige tilfredsstillelse, der den ligger og ser på meg med sitt vellystige blikk.

Men i kveld er det julekveld. Jeg vil også ha fred og hvile. Jeg vil ikke bli mast på. Jeg vil ikke bli kjast med. Kan dere ikke bare forstå det? Jeg er intet overflødighetshorn som gir og gir fra en uuttømmelig kilde av morskap og fellesskap og ekteskap.

Jeg har gitt mer enn nok. Nå er det min tur til å høste og få flerfoldig tilbake. Hører dere det? For deres egen skyld bør vi velge sossisser i år som i fjor som alle år. For deres egen sikkerhets skyld. For jeg kan ikke ta ansvaret for en stor slapp medisterpølse på frifot i mitt eget hjem!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende