Jeg er blitt vant til å være alene og trives faktisk bedre med det enn i påtvunget selskap med mennesker jeg ikke ønsker å forholde meg til. Stillhet er å foretrekke fremfor overfladisk babbel om likt og ulikt. Det er bedre å la tankene fly og leve i sine drømmers verden enn å måtte forholde seg til hva uinteressante mennesker måtte mene om kjendiser vi jo slett ikke kjenner og TV-program jeg ikke har sett.

 

Det går stort sett greit hele året. De færreste bryr seg – ikke før julehøytiden nærmer seg. For da blir svært mange rammet av hva jeg vil betegne som nærhetshysteriet. Ingen skal lide den grusomme skjebne å måtte tilbringe julaften alene. Derfor blir enhver stakkars krok dratt med i et kunstig fellesskap, enten han vil eller ikke.

 

For julen er et skuespill. En velregissert forestilling der mor som regel står sentralt og trekker i trådene – eventuelt en ildsjel i nabolaget, hvis det er snakk om fellesarrangementer for dem som på liv og død ikke må være alene på selveste julaften.

 

Men hva er det de vennligsinnede og velmenende sjeler vil oppnå? For vi har jo ikke trent på å være sammen, på det å konversere høflig og dannet om overfladiske ting som ingen bryr seg filla om. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Derimot fylles vi av et stadig større ubehag, som begynner å grense til et akutt behov for å være alene.

 

Og jeg tenker i mitt stille sinn: Er definisjonen av ensomhet rett og slett blitt snudd på hodet? Er det vi – de tilsynelatende ensomme menneskene – som lar oss bruke til å fylle et stort og utilfredsstilt behov hos såkalt lykkelige mennesker, siden de kaster seg over oss slik rovdyr kaster seg over uskyldige lam?

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende