Detaljhandelen henter inn halvparten av sin fortjeneste i løpet av årets tre siste måneder. Julen er derfor først og fremst en gave til handelsstanden, ikke til deg og meg. Dette leste jeg nylig og det fikk meg til å reflektere over mitt forhold til julegaver.

 

For jeg gir ofte bare for å gi noe. Jeg gir fordi jeg får. En gave krever en gjengave. Derfor misliker jeg å få noe dyrt, når jeg selv bare har råd til å gi noe billig. Og derfor vil jeg ikke ta i for hardt, i tilfelle jeg bare får noe rask igjen.

 

Hadde jeg vært flink med håndarbeid, skulle jeg selvsagt ha laget alle julegavene selv. Men ikke alle er like dyktige som snekker Andersen og det er sjelden at selvlaget er vellaget. Jeg misliker sterkt å gå med hjemmestrikkede skjerf i glorete farger og regner med at andre gjør det samme.

 

Derfor må det bli en kjøpegave, i år som i fjor som alle år etter at jeg forlot skolens juleverksted for godt. Men selv om jeg desperat prøver å finne den perfekte gave, ender jeg som oftest opp med en gjenstand detaljisten umulig ville ha fått solgt ellers i året. Om jeg skal føle meg lurt?

 

På samme måte som handelsstanden tjener grovt på vår julegavehandel tjener Posten tilsvarende mye på vår iver etter å sende hverandre julekort: Jeg ønsker deg og dine en god jul og et riktig godt nytt år. Hilsen Meg.

 

Jeg sier som så: Dersom du mottar et julekort fra meg i år, betyr det at vi ikke lenger har kontakt med hverandre. For jeg sender ikke julekort til dem jeg ser og snakker med hver dag. Det blir for dumt. Men hvor dumt er det ikke å skrive en intetsigende jule- og nyttårshilsen til en du ellers aldri har kontakt med? Hvem tjener på det?

 

En julehilsen kan være en måte å få kontakt igjen på, sier kanskje du. Men det skjer aldri. Ikke i mitt tilfelle. Vi bare fortsetter å sende hverandre tomme fraser år etter år mens handelsstanden og Posten står på sidelinjen og teller penger!

            

Tips oss hvis dette innlegget er upassende